Da Jesus instiftet nattverden med disiplene, sa han: Gjør dette til minne om meg.
Dette sa han like før at han og disiplene gikk ut i natten til Getsemane der han kom i dødsangst og ba Faderen om å ta dette begeret fra han om det var mulig. Men ikke som jeg vil, bare som du vil, sa han.
Disiplene sov. En engel kom og styrket han. Han ble bønnhørt for sin Gudsfrykt, sier hebreer brevet. Stå opp, la os gå, sa Jesus. Han som forråder meg, er nær.
Judas forråder han med et kyss. Han blir tatt til fange og ført til ypperstepresten, de eldste og de skriftlærde. Alle forlot han og flyktet. Peter fulgte han på avstand og kom inn på gårdspassen hos ypperstepresten.
Yppersteprestene og hele rådet søkte vitnesbyrd mot Jesus for å få dømt han til døden, men de fant ikke noe. Til slutt spurte ypperstepresten Jesus: Svarer du ikke noe? Men han tidde. Igjen spør ypperstepresten han: Er du Messias, Den Velsignedes Sønn? Og Jesus svarte: Jeg er. Dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.
Ypperstepresten flerret da klærne sine og sa: Hva skal vi mer med vitner. Dere hørte Gudsbespottelse. Hva mener dere? De dømte han alle til å være skyldig til døden. De spyttet på han og slo han med knyttnevene.
Ute i gården nektet Peter for å kjenne Jesus tre ganger før hanen gol slik Jesus hadde sagt.
Jesus blir ført bort og overgitt til Pilatus som skulle dømme han til døden. Pilatus spurte han da: Er du jødenes konge? Han svarte han og sa: Du sier det.
Hver høytid pleide han å gi dem én fange fri, den de ba om. Nå var det en som hette Barrabas som hadde vært med i et opprør og begått et mord. Folket ba Pilatus gjøre som han pleide. Men Pilatus svarte dem og sa: Vil dere at jeg skal gi dere jødenes konge fri? Men yppersteprestene egget folket til å be om at han heller skulle gi dem Barrabas fri.
Pilatus tok da igjen til orde og sa: Hva vil dere jeg skal gjøre med han dere kaller jødenes konge? De ropte igjen: Korsfest han! Da Pilatus gjerne ville gjøre folket til lags, ga han dem Barrabas fri. Men Jesus lot han hudstryke og overga ham til å korsfestes.
Soldatene førte han bort, kledde han i en purpurkappe, og flettet en tornekrone som de satte på hodet hans. De slo han i hodet med en rørstav og spyttet på han, de bøyde kne og hyllet han. Da de slik hadde spottet ham, tok de av ham purpurkappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de han ut for å korsfeste ham. De tvang Simon fra Kyrene til å bære hans kors til Golgata.
Da korsfestet de ham, og delte klærne hans mellom seg, og kastet lodd om hva hver skulle få. Sammen med han korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side.
De som gikk forbi spottet han. Da den sjette time kom, ble det mørke over hele landet, og det varte til den niende time. Da ropte Jesus med høy røst: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. En løp til og fylte en svamp med vineddik og tilbød han å drikke. Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Frelsesverket var fullbrakt.
Da det var blitt kveld ble han begravet. Og da sabbaten var til ende den tredje dagen sto han opp igjen fra de døde ved at Gud løste dødens veer.
Det er dette som vi skal minnes.
mandag 30. november 2009
søndag 4. oktober 2009
Et travelt og herlig liv
I tiden etter en deilig ferie i Danmark har jeg vært fullt opptatt med mange gjøremål. En venn av meg sa det slik: Det er herlig å være frelst, men du verden hvor travelt det er. Min første oppgave etter ferien var å tale i Pinsekirken Tabernaklet. Jeg talte over emnet, ”I dag, om dere hører hans røst så gjør ikke hjertene harde ” (Heb 3,7). Vi må se til at ikke noen av oss blir ond og vanntro i hjertet og faller fra den levende Gud.
Videre ventet mange administrative oppgaver på meg etter besøket i Somaliland i juni/juli. Jeg måtte en tur til Oslo for å drøfte en del utfordringer med PYM (Pinsemenighetenes Ytremisjon) for deretter å gi meldinger ut til teamet som jobber i felt. Torsdagsmøtene i Pinsekirken som jeg har ansvaret for, startet også opp i august. Jeg holdt bibeltimen i de første to møtene. For meg tar forberedelsen mye tid. Jeg leser en del bibelkommentarer og skriver ned alle bibelvers slik at tilhørerne kan få hver sitt ark med det jeg har skrevet ned.
Jeg planla i vinter å besøke noen pinsemenigheter på Sunnmøre og i Nordfjord i begynnelsen av september. Det er menigheter som støtter arbeidet i Somaliland. Norad som dekker 90 % av budsjettet, krever at mottakerorganisasjonen må dekke de resterende 10 %. Det skjer ved at noen pinsemenigheter gir et fast beløp per år, men resten dekkes av innsamlede midler ved besøk som dette og frivillige gaver. Jeg holdt sju møter på litt over en uke. Responsen var god med lydhøre tilhørere og glade givere.
Noen dager etter møteserien deltok jeg på møtet i Landutvalget for Afrikas Horn. Det ble holdt i Filadelfia Oslo den 19. september. Der drøftet vi mål og strategi for det videre arbeidet blant somaliere som bor i den østlige delen av Kenya, Etiopia og hele Somalia, inklusiv Somaliland. Jeg nyttet også anledningen til å besøke to menigheter på Østlandet den samme helgen. Det er slike som er interessert i misjon og gjerne vil høre om det arbeidet jeg står i.
Siden jeg skulle besøke flere steder, kjørte jeg bil over fjellet. Jeg var heldig med været begge veier. Høstfargene var kommet og prydet naturen over fjellet. I Lærdal høstet de epler noe som ga meg anledning til å kjøpe en kasse og et par poser med epler som jeg tok med meg hjem.
Jeg er blitt enda mer engasjert i Pinsekirken Tabernaklet Bergen. Det siste som har skjedd er at menigheten har valgt meg som eldste. Jeg sa ja til kallet fordi jeg ønsker å bruke tiden til å tjene Herren og bygge Guds Rike. Det er frafallstid i Norge og Europa. Det skjer ikke ved at de kristne faller i synd, men at de blir så opptatt med all verdens daglige gjøremål at. De tar seg ikke tid til å få næring fra Guds Ord og samfunnet med andre kristne. På den måten faller fra troen. Jeg ønsker å holde meg våken og bruke tiden til bønnen og Ordets tjeneste.
Foruten trebesøk nå framover i venneflokker utenfor byen, skal jeg til pingstkyrkan i Jönköping den 16. oktober og fortelle om arbeidet vårt i Somaliland og Etiopia. Det er en svensk misjonær som har hørt med fortelle om det vi har opplevd, og som har ordnet det slik at jeg er invitert til Jönköping. Kirken i der er kontaktforsamling for svensk pinsemisjon i Etiopia. Jeg gleder meg til å fortelle om arbeidet i en så betydningsfull kirke for kristen misjon. Snart kommer også Finland med.
Når jeg kommer hjem igjen etter besøket der, reiser jeg til Nairobi den 20. oktober og derfra til Somaliland. På veien hjem vil jeg reise gjennom Etiopia til Addis Abeba. Jeg vil stoppe to dager i Jijiga for å delta på et seminar der. Der vil det bli undervist om hvordan nå muslimene med evangeliet.
I tiden etter en deilig ferie i Danmark har jeg vært fullt opptatt med mange gjøremål. En venn av meg sa det slik: Det er herlig å være frelst, men du verden hvor travelt det er. Min første oppgave etter ferien var å tale i Pinsekirken Tabernaklet. Jeg talte over emnet, ”I dag, om dere hører hans røst så gjør ikke hjertene harde ” (Heb 3,7). Vi må se til at ikke noen av oss blir ond og vanntro i hjertet og faller fra den levende Gud.
Videre ventet mange administrative oppgaver på meg etter besøket i Somaliland i juni/juli. Jeg måtte en tur til Oslo for å drøfte en del utfordringer med PYM (Pinsemenighetenes Ytremisjon) for deretter å gi meldinger ut til teamet som jobber i felt. Torsdagsmøtene i Pinsekirken som jeg har ansvaret for, startet også opp i august. Jeg holdt bibeltimen i de første to møtene. For meg tar forberedelsen mye tid. Jeg leser en del bibelkommentarer og skriver ned alle bibelvers slik at tilhørerne kan få hver sitt ark med det jeg har skrevet ned.
Jeg planla i vinter å besøke noen pinsemenigheter på Sunnmøre og i Nordfjord i begynnelsen av september. Det er menigheter som støtter arbeidet i Somaliland. Norad som dekker 90 % av budsjettet, krever at mottakerorganisasjonen må dekke de resterende 10 %. Det skjer ved at noen pinsemenigheter gir et fast beløp per år, men resten dekkes av innsamlede midler ved besøk som dette og frivillige gaver. Jeg holdt sju møter på litt over en uke. Responsen var god med lydhøre tilhørere og glade givere.
Noen dager etter møteserien deltok jeg på møtet i Landutvalget for Afrikas Horn. Det ble holdt i Filadelfia Oslo den 19. september. Der drøftet vi mål og strategi for det videre arbeidet blant somaliere som bor i den østlige delen av Kenya, Etiopia og hele Somalia, inklusiv Somaliland. Jeg nyttet også anledningen til å besøke to menigheter på Østlandet den samme helgen. Det er slike som er interessert i misjon og gjerne vil høre om det arbeidet jeg står i.
Siden jeg skulle besøke flere steder, kjørte jeg bil over fjellet. Jeg var heldig med været begge veier. Høstfargene var kommet og prydet naturen over fjellet. I Lærdal høstet de epler noe som ga meg anledning til å kjøpe en kasse og et par poser med epler som jeg tok med meg hjem.
Jeg er blitt enda mer engasjert i Pinsekirken Tabernaklet Bergen. Det siste som har skjedd er at menigheten har valgt meg som eldste. Jeg sa ja til kallet fordi jeg ønsker å bruke tiden til å tjene Herren og bygge Guds Rike. Det er frafallstid i Norge og Europa. Det skjer ikke ved at de kristne faller i synd, men at de blir så opptatt med all verdens daglige gjøremål at. De tar seg ikke tid til å få næring fra Guds Ord og samfunnet med andre kristne. På den måten faller fra troen. Jeg ønsker å holde meg våken og bruke tiden til bønnen og Ordets tjeneste.
Foruten trebesøk nå framover i venneflokker utenfor byen, skal jeg til pingstkyrkan i Jönköping den 16. oktober og fortelle om arbeidet vårt i Somaliland og Etiopia. Det er en svensk misjonær som har hørt med fortelle om det vi har opplevd, og som har ordnet det slik at jeg er invitert til Jönköping. Kirken i der er kontaktforsamling for svensk pinsemisjon i Etiopia. Jeg gleder meg til å fortelle om arbeidet i en så betydningsfull kirke for kristen misjon. Snart kommer også Finland med.
Når jeg kommer hjem igjen etter besøket der, reiser jeg til Nairobi den 20. oktober og derfra til Somaliland. På veien hjem vil jeg reise gjennom Etiopia til Addis Abeba. Jeg vil stoppe to dager i Jijiga for å delta på et seminar der. Der vil det bli undervist om hvordan nå muslimene med evangeliet.
lørdag 20. juni 2009
GUD HAR TALT TIL OSS GJENNOM SØNNEN
Brevet til Hebreerne
Kapittel 1, 1 – 2- Mange ganger og på mange måter har Gud i fordoms tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen.
Gud har talt! Vi går inn i templet gjennom den praktfulle portal der Gud åpenbarer sin herlighet for oss. Der er vi med ett brakt inn i Guds egen nærhet. Målet med Hebreerbrevet er å lede oss til Gud der Han åpenbarer seg og bringer oss i kontakt med seg selv. Mennesket var skapt for Gud, men synden skilte mennesket fra Gud. Mennesket kjenner behovet for fellesskap med han, og søker derfor Gud. Brevet bringer evangeliets budskap om forløsning, og lærer oss hvor og hvordan Gud er å finne. La alle som tørster etter Gud, den levende Gud, dra nær han og lytte.
Gud har talt! Tale er et middel til å ta del i fellesskapet. Taleren viser med dette å være i stand til å ta del i fellesskapet når han henvender seg til det. Det er et tegn på at han lengter etter fellesskapet. Mennesket ble skapt til fellesskap med Gud. Synden avbrød fellesskapet. Naturen forteller om Gud og hans storverk, men om han selv, hans hjerte, hans tanker og om sin kjærlighet til oss syndere, kan naturen ikke fortelle. I sin dypeste lengsel søker mennesket Gud, men hvor ofte kommer dette til syne? Men Gud være lovet, det gjelder ikke for alltid. Stillheten er brutt. Gud kaller mennesket tilbake til fellesskapet. Gud har talt.
Gud har talt! Profetene forberedte for en tid ufullkomment og midlertidig om en mer fullkommen åpenbaring av han selv. Og nå, langt om lenge, høres den gledelige nyheten – Gud har talt gjennom sin Sønn! Gud, den evige, ufattelige og usynlige, har talt! Og det gjennom sin Sønn! Og gleden og herligheten! Hvem kan måle den? ”Hør dere himler og gi øre til alt dette! Og du jord, for Herren har talt.”
Gud har talt! Når mennesket taler, er det egne åpenbaringer, for å gjøre kjent skjulte tanker og stemninger i sitt eget hjerte. Når Gud som bor i et lys som er utilgjengelig, taler ut fra høyden av sin herlighet, da er det seg selv han åpenbarer. Han vil at vi skal vite hvor høyt han elsker oss og lengter etter oss, og hvordan han ønsker å frelse oss og velsigne oss, hvordan han vil at vi skal komme nær og leve i fellesskap med han.
Gud har talt gjennom sin Sønn! Oppgavene til englene og profetene var kun å forberede veien. De kunne aldri tilfredsstille hjertene, verken til menneskene eller Gud. De kunne ikke formidle fullt ut verken Guds kraft, kjennskapet til hans nærhet, den sanne forløsning fra synd, eller utgytelsen av sin kjærlighet i hjertet til menneskene. Dette kunne ikke formidles av mennesker. Sønnen selv måtte komme som Guds Ord til oss, bæreren av livet og Faderens kjærlighet. Sønnen selv måtte komme for å gi oss levende kontakt med Guddommen, for å bo i våre hjerter slik som han var i Guds hjerte, og for at Guds ord skulle bli i oss som han er i Gud, og så gi oss den levende erfaringen hva det er når Gud taler til oss.
Gud har talt! Ordenes vekt fra et menneske er avhengig av det inntrykket en får av vedkommende sin visdom, sannferdighet, kraft og kjærlighet. Og Guds Ord! Hvem kan utrykke verdien av dem for oss! Hvert ord bærer med seg alt liv fra Gud, all frelsende kraft og kjærlighet. Gud taler gjennom sin Sønn! Sannelig, de som har begynt å forstå han, vil bli rede til å sette alt annet til side for å høre han.
Gud har talt! Menneskenes ord bestreber seg ofte på en herlig og mektig påvirkning. Men Gods ord er kreative gjerninger. De gir hva de taler. ”Han talte og det skjedde.”(Sal. 33,9) Når Gud taler gjennom sin Sønn, gir han sin Sønn til oss, ikke bare for oss og med oss, men i oss. Han taler fra dypet av sitt hjerte gjennom Sønnen til dypet i våre hjerter. Menneskenes ord appellerer til tanken eller viljen, følelsen eller stemningen. Gud taler til det som er dypere enn alt, til hjertet, den sentrale dybden inne i oss hvorfra alt liv springer ut. La oss tro den mektige og oppkvikkende kraft Guds ord vil ha.
Gud har talt! Tale krever høring. Gud ber om en ting som er enkelt og greit; at vi skulle lytte. Skal vi ikke lytte i opphøyet hellighet og tilbedelse med hele vår oppmerksomhet og hjertet overgitt til hva han vil si oss, også i dette brevet. Vi skal også vite at kraften og gleden er fra Gud som taler til oss gjennom Sønnen. Gud er Ånd. Slik sett har han ingen annen måte til å kommunisere sin kraft og kjærlighet til oss på enn å entre vår ånd og bo og arbeide der. Når Kristus bor i oss, kan han tale gjennom Sønnen hvor Ordet er underkastet kjærlighet og kraft som bringer liv til oss. Kristi ord kan ikke gjøre noe nytte unntatt når det blir åpenbart for oss hva Gud gjør i oss, og leder oss til hva det er som blir åpenbart i våre hjerter. Det er et slikt hjerte Gud vil ha. La oss åpne hele hjertet og lytte og lengte etter hans Ord.
Gud har talt gjennom sin Sønn! Den levende Jesus, kom fram fra av Guds hellighet, fra den brennende glød av evig kjærlighet. Han selv er det levende Ord. La oss studere brevet og se hvilken herlighet som er åpenbart så vidunderlig, å komme i kontakt med han, å motta han i våre hjerter, å ta han som vårt liv som kan bringe oss til Faderen. I begynnelsen talte Gud: ”La det bli lys, og det ble lys.” Selv nå taler han med skapende styrke gjennom sin Sønn, og tilstedeværelsen, og lar lyset fra Kristus bli livet og lyset i sjelene våre.
1. Hvilket strev folk tar for å lære et fremmed språk og for å få tilgang til deres forfattere. La ingen vanskeligheter bli for store til å forstå Guds språk, hans ord og hans Sønn. For å lære et fremmed språk trenger jeg noen som kan lære meg det. Guds språk er himmelsk, åndelig og overnaturlig – alt sammen guddommelig. Det er bare den Hellige Ånd som kan lære meg å forstå det, til å tenke Guds egne tanker.
2. ”Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med han.” Slik vil Gud også tale til meg, personlig og direkte. Ja, enda mer vidunderlig og kraftig vil Gud tale til meg gjennom sin Sønn. Jeg må studere brevet med dyp og hellig ærbødighet og intens begjær etter å få vite hva Gud sier og lytte til velsignelsens Sønn.
3. Himmelsk sannhet er ikke talt noen steder uten ved Kristi stemme, eller hørt ved Kristi kraft som bor i tilhøreren. ”Den som er av Gud, hører Guds ord.”(Joh. 8,47) Det er bare den som gir seg selv til den nye naturen som fullt ut kan vite hva Gud taler gjennom Kristus.
4. Gud ble hørt tre ganger i tiden da Jesus var på jorden: Mat. 17,5 og Joh. 12, 28. La oss tillate Gud å tale disse få ord inn i våre hjerter – Min elskede Sønn. O min Gud! Tal til meg gjennom din Sønn. Åh, tal dem ut av dypet av ditt hjerte og inn i dypet av mitt hjerte.
HJB/juni/2009
Kapittel 1, 1 – 2- Mange ganger og på mange måter har Gud i fordoms tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen.
Gud har talt! Vi går inn i templet gjennom den praktfulle portal der Gud åpenbarer sin herlighet for oss. Der er vi med ett brakt inn i Guds egen nærhet. Målet med Hebreerbrevet er å lede oss til Gud der Han åpenbarer seg og bringer oss i kontakt med seg selv. Mennesket var skapt for Gud, men synden skilte mennesket fra Gud. Mennesket kjenner behovet for fellesskap med han, og søker derfor Gud. Brevet bringer evangeliets budskap om forløsning, og lærer oss hvor og hvordan Gud er å finne. La alle som tørster etter Gud, den levende Gud, dra nær han og lytte.
Gud har talt! Tale er et middel til å ta del i fellesskapet. Taleren viser med dette å være i stand til å ta del i fellesskapet når han henvender seg til det. Det er et tegn på at han lengter etter fellesskapet. Mennesket ble skapt til fellesskap med Gud. Synden avbrød fellesskapet. Naturen forteller om Gud og hans storverk, men om han selv, hans hjerte, hans tanker og om sin kjærlighet til oss syndere, kan naturen ikke fortelle. I sin dypeste lengsel søker mennesket Gud, men hvor ofte kommer dette til syne? Men Gud være lovet, det gjelder ikke for alltid. Stillheten er brutt. Gud kaller mennesket tilbake til fellesskapet. Gud har talt.
Gud har talt! Profetene forberedte for en tid ufullkomment og midlertidig om en mer fullkommen åpenbaring av han selv. Og nå, langt om lenge, høres den gledelige nyheten – Gud har talt gjennom sin Sønn! Gud, den evige, ufattelige og usynlige, har talt! Og det gjennom sin Sønn! Og gleden og herligheten! Hvem kan måle den? ”Hør dere himler og gi øre til alt dette! Og du jord, for Herren har talt.”
Gud har talt! Når mennesket taler, er det egne åpenbaringer, for å gjøre kjent skjulte tanker og stemninger i sitt eget hjerte. Når Gud som bor i et lys som er utilgjengelig, taler ut fra høyden av sin herlighet, da er det seg selv han åpenbarer. Han vil at vi skal vite hvor høyt han elsker oss og lengter etter oss, og hvordan han ønsker å frelse oss og velsigne oss, hvordan han vil at vi skal komme nær og leve i fellesskap med han.
Gud har talt gjennom sin Sønn! Oppgavene til englene og profetene var kun å forberede veien. De kunne aldri tilfredsstille hjertene, verken til menneskene eller Gud. De kunne ikke formidle fullt ut verken Guds kraft, kjennskapet til hans nærhet, den sanne forløsning fra synd, eller utgytelsen av sin kjærlighet i hjertet til menneskene. Dette kunne ikke formidles av mennesker. Sønnen selv måtte komme som Guds Ord til oss, bæreren av livet og Faderens kjærlighet. Sønnen selv måtte komme for å gi oss levende kontakt med Guddommen, for å bo i våre hjerter slik som han var i Guds hjerte, og for at Guds ord skulle bli i oss som han er i Gud, og så gi oss den levende erfaringen hva det er når Gud taler til oss.
Gud har talt! Ordenes vekt fra et menneske er avhengig av det inntrykket en får av vedkommende sin visdom, sannferdighet, kraft og kjærlighet. Og Guds Ord! Hvem kan utrykke verdien av dem for oss! Hvert ord bærer med seg alt liv fra Gud, all frelsende kraft og kjærlighet. Gud taler gjennom sin Sønn! Sannelig, de som har begynt å forstå han, vil bli rede til å sette alt annet til side for å høre han.
Gud har talt! Menneskenes ord bestreber seg ofte på en herlig og mektig påvirkning. Men Gods ord er kreative gjerninger. De gir hva de taler. ”Han talte og det skjedde.”(Sal. 33,9) Når Gud taler gjennom sin Sønn, gir han sin Sønn til oss, ikke bare for oss og med oss, men i oss. Han taler fra dypet av sitt hjerte gjennom Sønnen til dypet i våre hjerter. Menneskenes ord appellerer til tanken eller viljen, følelsen eller stemningen. Gud taler til det som er dypere enn alt, til hjertet, den sentrale dybden inne i oss hvorfra alt liv springer ut. La oss tro den mektige og oppkvikkende kraft Guds ord vil ha.
Gud har talt! Tale krever høring. Gud ber om en ting som er enkelt og greit; at vi skulle lytte. Skal vi ikke lytte i opphøyet hellighet og tilbedelse med hele vår oppmerksomhet og hjertet overgitt til hva han vil si oss, også i dette brevet. Vi skal også vite at kraften og gleden er fra Gud som taler til oss gjennom Sønnen. Gud er Ånd. Slik sett har han ingen annen måte til å kommunisere sin kraft og kjærlighet til oss på enn å entre vår ånd og bo og arbeide der. Når Kristus bor i oss, kan han tale gjennom Sønnen hvor Ordet er underkastet kjærlighet og kraft som bringer liv til oss. Kristi ord kan ikke gjøre noe nytte unntatt når det blir åpenbart for oss hva Gud gjør i oss, og leder oss til hva det er som blir åpenbart i våre hjerter. Det er et slikt hjerte Gud vil ha. La oss åpne hele hjertet og lytte og lengte etter hans Ord.
Gud har talt gjennom sin Sønn! Den levende Jesus, kom fram fra av Guds hellighet, fra den brennende glød av evig kjærlighet. Han selv er det levende Ord. La oss studere brevet og se hvilken herlighet som er åpenbart så vidunderlig, å komme i kontakt med han, å motta han i våre hjerter, å ta han som vårt liv som kan bringe oss til Faderen. I begynnelsen talte Gud: ”La det bli lys, og det ble lys.” Selv nå taler han med skapende styrke gjennom sin Sønn, og tilstedeværelsen, og lar lyset fra Kristus bli livet og lyset i sjelene våre.
1. Hvilket strev folk tar for å lære et fremmed språk og for å få tilgang til deres forfattere. La ingen vanskeligheter bli for store til å forstå Guds språk, hans ord og hans Sønn. For å lære et fremmed språk trenger jeg noen som kan lære meg det. Guds språk er himmelsk, åndelig og overnaturlig – alt sammen guddommelig. Det er bare den Hellige Ånd som kan lære meg å forstå det, til å tenke Guds egne tanker.
2. ”Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med han.” Slik vil Gud også tale til meg, personlig og direkte. Ja, enda mer vidunderlig og kraftig vil Gud tale til meg gjennom sin Sønn. Jeg må studere brevet med dyp og hellig ærbødighet og intens begjær etter å få vite hva Gud sier og lytte til velsignelsens Sønn.
3. Himmelsk sannhet er ikke talt noen steder uten ved Kristi stemme, eller hørt ved Kristi kraft som bor i tilhøreren. ”Den som er av Gud, hører Guds ord.”(Joh. 8,47) Det er bare den som gir seg selv til den nye naturen som fullt ut kan vite hva Gud taler gjennom Kristus.
4. Gud ble hørt tre ganger i tiden da Jesus var på jorden: Mat. 17,5 og Joh. 12, 28. La oss tillate Gud å tale disse få ord inn i våre hjerter – Min elskede Sønn. O min Gud! Tal til meg gjennom din Sønn. Åh, tal dem ut av dypet av ditt hjerte og inn i dypet av mitt hjerte.
HJB/juni/2009
tirsdag 31. mars 2009
Haji
Haji, en omvendt muslim.
Jeg møtte Haji i Etiopia. Han ble født da faren reiste til Mekka på pilegrimsreise som på arabisk kalles Haji. Det ble også navnet hans. I dag er han rundt 35 år gammel. Da han deltok i krigen mot Eritrea tidlig på 90 tallet hadde han en drøm som gikk sterkt inn på han uten at han forsto hva den betydde. Han fortalte drømmen til en kristen medsoldat og spurte hva den kunne bety. Den kristne soldaten tydet drømmen og sa: ”Vi kommer til å tape krigen, men du vil overleve og komme hjem til din familie uten penger. Deretter vil du komme til tro på Jesus Kristus og bli frelst.” Det gikk slik som han sa, men det tok flere år før han kom til tro på Jesus som Guds sønn. I disse årene hadde han flere drømmer som trakk han mot Jesus som Herre og frelser.
Nå er Hija en ivrig sjelevinner blant muslimene der han bor. Det siste året har han vunnet 86 muslimer for Kristus. Dette har ført til stort hat og forfølgelse fra muslimer i området. For kort tid siden drap og slaktet de alle sauene hans og tente fyr på husene hans. Før de tente fyr på huset der han bodde, hengte de opp et hjerte fra sauene de hadde slaktet ved døren og skrevet: ”Neste gang blir det din tur”. Men Hija er fremdeles fylt med Guds kjærlighet og mot til tross for at han har mistet alt sitt til en verdi av NOK 35.000. Venner har samlet inn penger til en verdi av NOK 5000 slik at han kan komme i gang med en liten forretning.
Jeg så han lede forsamlingssangen i et stort fellesmøte som sju forskjellige evangeliske kirkesamfunn holdt for å inspirere og samle penger til misjonsvirksomhet blant muslimer. Han sang og danset foran forsamlingen med stor hengivenhet og glede. Og forsamlingen lot seg rive med. De klappet og sang av full hals. Det var første gangen disse menighetene holdt fellesmøte. Kirken var smekk full. Forkynnelsen var sterk og Gud manifesterte seg på flere måter til stor glede og lovprisning.
Jeg møtte Haji i Etiopia. Han ble født da faren reiste til Mekka på pilegrimsreise som på arabisk kalles Haji. Det ble også navnet hans. I dag er han rundt 35 år gammel. Da han deltok i krigen mot Eritrea tidlig på 90 tallet hadde han en drøm som gikk sterkt inn på han uten at han forsto hva den betydde. Han fortalte drømmen til en kristen medsoldat og spurte hva den kunne bety. Den kristne soldaten tydet drømmen og sa: ”Vi kommer til å tape krigen, men du vil overleve og komme hjem til din familie uten penger. Deretter vil du komme til tro på Jesus Kristus og bli frelst.” Det gikk slik som han sa, men det tok flere år før han kom til tro på Jesus som Guds sønn. I disse årene hadde han flere drømmer som trakk han mot Jesus som Herre og frelser.
Nå er Hija en ivrig sjelevinner blant muslimene der han bor. Det siste året har han vunnet 86 muslimer for Kristus. Dette har ført til stort hat og forfølgelse fra muslimer i området. For kort tid siden drap og slaktet de alle sauene hans og tente fyr på husene hans. Før de tente fyr på huset der han bodde, hengte de opp et hjerte fra sauene de hadde slaktet ved døren og skrevet: ”Neste gang blir det din tur”. Men Hija er fremdeles fylt med Guds kjærlighet og mot til tross for at han har mistet alt sitt til en verdi av NOK 35.000. Venner har samlet inn penger til en verdi av NOK 5000 slik at han kan komme i gang med en liten forretning.
Jeg så han lede forsamlingssangen i et stort fellesmøte som sju forskjellige evangeliske kirkesamfunn holdt for å inspirere og samle penger til misjonsvirksomhet blant muslimer. Han sang og danset foran forsamlingen med stor hengivenhet og glede. Og forsamlingen lot seg rive med. De klappet og sang av full hals. Det var første gangen disse menighetene holdt fellesmøte. Kirken var smekk full. Forkynnelsen var sterk og Gud manifesterte seg på flere måter til stor glede og lovprisning.
onsdag 11. februar 2009
Til Afrika igjen
Tiden etter nyttår har vært ganske hektisk. Jeg har vært to ganger i Oslo for å delta på møter som gjaldt misjons- og bistandsarbeidet på Afrikas Horn. Hildebjørg og jeg var også i Danmark i januar. Vi besøkte barnebarna og familien vår der. Det var stas og mye hygge sammen med dem.
Vel hjemme feiret vi 81 årsdagen til min søster Guri. Hun er på sykehjem der de tar omsorg for henne. Vi i familien er takknemlig for den jobben de gjør.
Etter dette kjørte jeg til Volda der jeg besøkte fem menigheter i distriktet der som støtter prosjektet i Somaliland. Det var gildt med god tilbakemelding og glede i møtene. Jeg er veldig takknemlig til Gud for at jeg får være med på alt dette som gir så mye glede.
Og nå bærere det til Afrika igjen. Først til Nairobi der jeg skal møte mine venner som har avsluttet regnskapet og fått det revidert av autorisert revisor. Jeg skal være med å forklare de få avvikene som er blitt gjort i forhold til det godkjente budsjettet. Deretter, på mandag den 16.02., reiser jeg til Hargeisa sammen med Victor.
I Somaliland blir det mye jobb med å få i gang de aktivitetene som skal gjennomføres før påske. Mine kongolesiske venner er alt i full gang. Det gjelder lærerkurs, opplæring i søm, lese- og skriveopplæring og treplanting. Kampanjen mot kjønnslemlestelse av jenter fortsetter. Vi skal inngå et nærere samarbeid med familiedepartementet. Det blir spennende.
Vi skal også starte opp helsearbeider i en landsby som heter Garadag. Hospitaler som ble ødelagt under krigen er gjenoppbygd med økonomisk støtte fra private donorer i Norge. Vi ønsker å få ned barseldødeligheten som er svært høy i dette området. Det tar mange timer for å komme til det nærmeste sykehuset som ligger i Borau.
Vi har fått en del utstyr fra Danmark og skal kjøpe mer, sannsynligvis fra Dubai. Solbjørg fra PYM kommer 7. mars med en lege fra Kongo som skal få i gang arbeidet. Det kommer også en nyutdannet jordmor fra Edna Adan Hospital i mai som skal jobbe der. Hun er fra dette stedet.
Etter en måneds jobb Somaliland, reiser Solbjørg og jeg til Addis Abeba. Der skal vi sette oss inn i arbeidet som kirkene i sør driver. Det er vekkelse og stor framgang for evangeliet der. Jeg skal også være med Ketema Kinfe å holde seminar for pastorer. Ketema var i Norge i fjor. De som deltar på seminaret skal lære opp nye misjonærer som skal bringe evangeliet til somalierne på Afrikas Horn. Vi ber om at Herren skal drive ut mange arbeidere til sin høst. Høsten er meget stor på Afrikas Horn. Vær også du med å be om dette.
Til slutt i denne perioden får vi besøk av regionsekretæren for pinsevennenes arbeid i Afrika. Liv Toril reiser sammen med sin mann. De har begge vært misjonærer i Afrika. Vi gleder oss til dette besøket. De blir også med til Somaliland før de reiser videre til Kenya og Uganda.
Inn i mellom alt dette skal jeg også delta på et regionalt styremøte i International Aid Services (IAS) i Addis Abeba 26. – 28. mars.
Jeg har billett hjem fra Addis den 4. april. Da skal jeg hjem å feire påske i Bergen sammen med Hildebjørg og menigheten i Tabernaklet.
Vel hjemme feiret vi 81 årsdagen til min søster Guri. Hun er på sykehjem der de tar omsorg for henne. Vi i familien er takknemlig for den jobben de gjør.
Etter dette kjørte jeg til Volda der jeg besøkte fem menigheter i distriktet der som støtter prosjektet i Somaliland. Det var gildt med god tilbakemelding og glede i møtene. Jeg er veldig takknemlig til Gud for at jeg får være med på alt dette som gir så mye glede.
Og nå bærere det til Afrika igjen. Først til Nairobi der jeg skal møte mine venner som har avsluttet regnskapet og fått det revidert av autorisert revisor. Jeg skal være med å forklare de få avvikene som er blitt gjort i forhold til det godkjente budsjettet. Deretter, på mandag den 16.02., reiser jeg til Hargeisa sammen med Victor.
I Somaliland blir det mye jobb med å få i gang de aktivitetene som skal gjennomføres før påske. Mine kongolesiske venner er alt i full gang. Det gjelder lærerkurs, opplæring i søm, lese- og skriveopplæring og treplanting. Kampanjen mot kjønnslemlestelse av jenter fortsetter. Vi skal inngå et nærere samarbeid med familiedepartementet. Det blir spennende.
Vi skal også starte opp helsearbeider i en landsby som heter Garadag. Hospitaler som ble ødelagt under krigen er gjenoppbygd med økonomisk støtte fra private donorer i Norge. Vi ønsker å få ned barseldødeligheten som er svært høy i dette området. Det tar mange timer for å komme til det nærmeste sykehuset som ligger i Borau.
Vi har fått en del utstyr fra Danmark og skal kjøpe mer, sannsynligvis fra Dubai. Solbjørg fra PYM kommer 7. mars med en lege fra Kongo som skal få i gang arbeidet. Det kommer også en nyutdannet jordmor fra Edna Adan Hospital i mai som skal jobbe der. Hun er fra dette stedet.
Etter en måneds jobb Somaliland, reiser Solbjørg og jeg til Addis Abeba. Der skal vi sette oss inn i arbeidet som kirkene i sør driver. Det er vekkelse og stor framgang for evangeliet der. Jeg skal også være med Ketema Kinfe å holde seminar for pastorer. Ketema var i Norge i fjor. De som deltar på seminaret skal lære opp nye misjonærer som skal bringe evangeliet til somalierne på Afrikas Horn. Vi ber om at Herren skal drive ut mange arbeidere til sin høst. Høsten er meget stor på Afrikas Horn. Vær også du med å be om dette.
Til slutt i denne perioden får vi besøk av regionsekretæren for pinsevennenes arbeid i Afrika. Liv Toril reiser sammen med sin mann. De har begge vært misjonærer i Afrika. Vi gleder oss til dette besøket. De blir også med til Somaliland før de reiser videre til Kenya og Uganda.
Inn i mellom alt dette skal jeg også delta på et regionalt styremøte i International Aid Services (IAS) i Addis Abeba 26. – 28. mars.
Jeg har billett hjem fra Addis den 4. april. Da skal jeg hjem å feire påske i Bergen sammen med Hildebjørg og menigheten i Tabernaklet.
mandag 22. desember 2008
Kampen mot FGM
Jeg vil her fortelle om kampanjen vi har startet i Somaliland mot jenters kjønnslemlestelse. På engelsk kalles denne grusomme skikken for Femail Gender Mutilation, forkortet til FGM.
Victor som er manager i programmet, orienterte meg om det som var gjort før jeg kom til Hargeisa i oktober. Han og Amina Abdi som skal lede kampanjen hadde forberedt saken med myndighetene og gjort planene klare. De hadde vært i møte med Departementet for Familiesaker og Sosial Velferd (FSV) der de først ble møtt med sterk kritikk fordi vi hadde startet opp med både seminar og planlegging før departementet var orientert om det. Tonen fra FSV har senere vært betydelig mildere.
Da jeg kom var det avtalt et møte med ministeren for å gi meg en orientering om deres syn på saken og den strategi de hadde lagt for å stoppe FGM. Hun ville også vite hvilken økonomisk støtte som lå i budsjettet vårt til sentrale og regionale myndigheter. Møtet ble holdt i en god tone. Jeg orienterte om hva som lå i budsjettet, og at det ikke var noen midler å avse til departementet uten om logistikk til monitoring. Ministeren hadde ikke noen merknader til dette, men fremhevet at FSV var et nytt departement med svært lite penger og utstyr. Det samme gjaldt det regionale kontoret for Sahil Regionen som ligger i Berbera. Det er i denne regionen vi arbeidet. Jeg svarte at jeg ville bringe dette videre når en ny søknad til UD i Norge ble fremmet.
Etter dette møtet hadde vi to møter til i FSV på embetsmannsnivå om oppstarting og gjennomføring. De tok blant annet imot en invitasjon til å delta på åpningen av FGM programmet søndag den 16. november.
Åpningen kom i gang som planlagt. Fra FSV møtte Generaldirektør Ahmed, Direktøren for sosial utvikling Amina Adan. Fra Berbera kom Regional koordinator Rooda og assisterende koordinator Amina. Både Amina Adan og Rooda holdt engasjerte taler og viste et sterkt engasjement for å få slutt på skikken med FGM. Jeg kan dessverre ikke gjengi noe av talen siden jeg ikke fikk den tolket direkte, men et resymé i etterkant. Jeg holdt en kort tale der jeg blant annet takket for de gode relasjonene vi hadde fått til FSV og at vi ville utvikle samar-beidet med dem. Nå til å begynne med ville vi bidra med logistikk og dagpenger knyttet til dette, og til slutt en evaluering fra departementets side. Jeg understrekte at vårt engasjement var i Sahil regionen og ville også bli det framover.
Direktør Amina Adan sa til meg like før lunsjen at hun var jordmor og at hun visste hvilken grusom skikk dette var og hvilke tragiske følger det kunne få. Vi må få stoppet dette, sa hun med ettertrykk. Generaldirektør Ahmed fortalte meg at departementet arbeidet med retnings-linjer og strategier som skulle ende opp med et lovforslag. FSV skulle legge det fram for parlamentet når lovforslaget var klart. FGM ville bli en straffbar handling når loven blir vedtatt, sa Ahmed. Brudd på loven vil bli straffet med store bøter, la han til.
Gjestene var begeistret da de forlot oss og takket for den gode lunsjen de hadde fått. Det var vår egen stab som hadde engasjert lokal ”catering” til å stå for den. Amina Abdi hadde ansvaret gjennomføringen av seremonien, noe hun gjorde på en utmerket måte.
Seminarene som var planlagt for 24 landsbyer kom i gang dagen etter denne åpningen.
Jeg mener at det nå er lagt et godt grunnlag for å bekjempe FGM i Somaliland. Forholdet til Myndighettene har stor betydning for at vi skal lykkes. Slik vi forstår planene deres og den politikken de vil føre, så mener jeg at vi i neste omgang må imøtekomme noen av de ønskene myndighetene har med tanke på å utvikle kapasiteten. Dette bør fra vår side i første rekke gjelde det regionale kontoret i Berbera som mangler det meste av kontorutstyr og rekvisita.
Victor som er manager i programmet, orienterte meg om det som var gjort før jeg kom til Hargeisa i oktober. Han og Amina Abdi som skal lede kampanjen hadde forberedt saken med myndighetene og gjort planene klare. De hadde vært i møte med Departementet for Familiesaker og Sosial Velferd (FSV) der de først ble møtt med sterk kritikk fordi vi hadde startet opp med både seminar og planlegging før departementet var orientert om det. Tonen fra FSV har senere vært betydelig mildere.
Da jeg kom var det avtalt et møte med ministeren for å gi meg en orientering om deres syn på saken og den strategi de hadde lagt for å stoppe FGM. Hun ville også vite hvilken økonomisk støtte som lå i budsjettet vårt til sentrale og regionale myndigheter. Møtet ble holdt i en god tone. Jeg orienterte om hva som lå i budsjettet, og at det ikke var noen midler å avse til departementet uten om logistikk til monitoring. Ministeren hadde ikke noen merknader til dette, men fremhevet at FSV var et nytt departement med svært lite penger og utstyr. Det samme gjaldt det regionale kontoret for Sahil Regionen som ligger i Berbera. Det er i denne regionen vi arbeidet. Jeg svarte at jeg ville bringe dette videre når en ny søknad til UD i Norge ble fremmet.
Etter dette møtet hadde vi to møter til i FSV på embetsmannsnivå om oppstarting og gjennomføring. De tok blant annet imot en invitasjon til å delta på åpningen av FGM programmet søndag den 16. november.
Åpningen kom i gang som planlagt. Fra FSV møtte Generaldirektør Ahmed, Direktøren for sosial utvikling Amina Adan. Fra Berbera kom Regional koordinator Rooda og assisterende koordinator Amina. Både Amina Adan og Rooda holdt engasjerte taler og viste et sterkt engasjement for å få slutt på skikken med FGM. Jeg kan dessverre ikke gjengi noe av talen siden jeg ikke fikk den tolket direkte, men et resymé i etterkant. Jeg holdt en kort tale der jeg blant annet takket for de gode relasjonene vi hadde fått til FSV og at vi ville utvikle samar-beidet med dem. Nå til å begynne med ville vi bidra med logistikk og dagpenger knyttet til dette, og til slutt en evaluering fra departementets side. Jeg understrekte at vårt engasjement var i Sahil regionen og ville også bli det framover.
Direktør Amina Adan sa til meg like før lunsjen at hun var jordmor og at hun visste hvilken grusom skikk dette var og hvilke tragiske følger det kunne få. Vi må få stoppet dette, sa hun med ettertrykk. Generaldirektør Ahmed fortalte meg at departementet arbeidet med retnings-linjer og strategier som skulle ende opp med et lovforslag. FSV skulle legge det fram for parlamentet når lovforslaget var klart. FGM ville bli en straffbar handling når loven blir vedtatt, sa Ahmed. Brudd på loven vil bli straffet med store bøter, la han til.
Gjestene var begeistret da de forlot oss og takket for den gode lunsjen de hadde fått. Det var vår egen stab som hadde engasjert lokal ”catering” til å stå for den. Amina Abdi hadde ansvaret gjennomføringen av seremonien, noe hun gjorde på en utmerket måte.
Seminarene som var planlagt for 24 landsbyer kom i gang dagen etter denne åpningen.
Jeg mener at det nå er lagt et godt grunnlag for å bekjempe FGM i Somaliland. Forholdet til Myndighettene har stor betydning for at vi skal lykkes. Slik vi forstår planene deres og den politikken de vil føre, så mener jeg at vi i neste omgang må imøtekomme noen av de ønskene myndighetene har med tanke på å utvikle kapasiteten. Dette bør fra vår side i første rekke gjelde det regionale kontoret i Berbera som mangler det meste av kontorutstyr og rekvisita.
fredag 5. desember 2008
Advent - hva venter vi på? Av Helge J. Bjørklund
Vi har fått advent med korte dager og skiftende vær. Det meste av året 2008 er bak oss. I motsetning til kalenderåret begynner kirkeåret første søndag i advent. Advent skal være en forberedelsestid for Herrens komme. Hva tenker vi om Herrens komme? Er det Jesusbarnet, eller er det Herrens komme slik Jesus underviste disiplene og senere Paulus i brevene?
Jeg har gjort noen turer til Afrika noen år nå der jeg hjelper til med å gjennomføre et utviklingsprogram i Somaliland som i kolonitiden var britisk protektorat. Sist jeg var der kom det selvmordsbombere fra Mogadishu til hovedstaden Hargeisa. De ble drept alle i anfallet samtidig som 22 innbyggere mistet livet. Like etter at dette skjedde ble det meldt at utenlandske hjelpearbeidere skulle evakueres, men etter et møte med alle involverte parter neste dag ble det enighet om at det ikke var nødvendig. Organisasjonene kunne avgjøre selv om de ville det eller ikke.
Da var det at en av de lokale medarbeiderne, spurte meg: ”Er du redd?” ”Nei”, svarte jeg. ”Du vet Herren er min hyrde”. ”Han er ikke bare din, men også min”, svarte hun med et smil. Jeg ble veldig berørt av dette svaret fordi alle er muslimer i dette landet. Denne unge kvinnen hadde fått Det Nye Testamente av meg for en tid tilbake. Hun hadde fortalt at hun hadde gått på en kristen skole i Kenya i oppveksten. Svaret hennes om at Herren også var hennes hyrde førte til at vi noen dager senere fikk lese flere skriftsted i Testamentet sammen.
Vi leste: ”Alle som tok imot Jesus, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn” (Joh 1:12). Så leste vi kapittel tre der Jesus underviser Nikodemus om hva det vil si å bli født på nytt. Vi tok med Filipperbrevet kapitel 2 som forteller at Jesus kom fra himmelen og ned til oss og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Og Romerbrevet kapitel 8: 1-2 der det står at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Til slutt leste vi Rom. 10:10: ”Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.”
”Tror du dette?” sa jeg. ”Ja”, nikket hun, ”men jeg kan ikke bekjenne det. Da vil de kutte halsen over på meg.” Hun førte hånden som et sverd over halsen, da hun sa dette.
Vi blir stadig minnet om selvmordsbombere, kapringer, drap og annen kriminalitet. Finanskrisen kom nå i høst. Island er gått konkurs. Det er bare noen få personer der som har klart å skaffe seg kjempestore lån uten sikkerhet og dermed ført bankene inn i pengemangel og konkurs som de knapt kan komme ut av. Urettferdigheten tar overhånd. Noen få gjør seg rike mens andre blir fratatt det de har og ført ut i fattigdom.
Bibelen taler om at i de siste dager, og den tiden Menneskesønnen kommer igjen, vil bli en tid med frafall, en vanskelig tid da troen ikke blir lett å finne (2. Tim 3: 1-5). Men før Herrens dag, da han komme med sine hellige til jorden for å holde dom, skal Jesus komme i skyene for å hente sin menighet og de som døde i troen på Kristus (1. Tess. 4: 13- 18). Derfor kan alle som lever i troen på Jesus Kristus løfte blikket i dag, for forløsningen stunder til. Da skal vi for alltid være med han i herligheten. ”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var er borte.” (Åp. 21: 3b – 4)
Det er dette som er advent, og dette vi venter på.
Jeg har gjort noen turer til Afrika noen år nå der jeg hjelper til med å gjennomføre et utviklingsprogram i Somaliland som i kolonitiden var britisk protektorat. Sist jeg var der kom det selvmordsbombere fra Mogadishu til hovedstaden Hargeisa. De ble drept alle i anfallet samtidig som 22 innbyggere mistet livet. Like etter at dette skjedde ble det meldt at utenlandske hjelpearbeidere skulle evakueres, men etter et møte med alle involverte parter neste dag ble det enighet om at det ikke var nødvendig. Organisasjonene kunne avgjøre selv om de ville det eller ikke.
Da var det at en av de lokale medarbeiderne, spurte meg: ”Er du redd?” ”Nei”, svarte jeg. ”Du vet Herren er min hyrde”. ”Han er ikke bare din, men også min”, svarte hun med et smil. Jeg ble veldig berørt av dette svaret fordi alle er muslimer i dette landet. Denne unge kvinnen hadde fått Det Nye Testamente av meg for en tid tilbake. Hun hadde fortalt at hun hadde gått på en kristen skole i Kenya i oppveksten. Svaret hennes om at Herren også var hennes hyrde førte til at vi noen dager senere fikk lese flere skriftsted i Testamentet sammen.
Vi leste: ”Alle som tok imot Jesus, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn” (Joh 1:12). Så leste vi kapittel tre der Jesus underviser Nikodemus om hva det vil si å bli født på nytt. Vi tok med Filipperbrevet kapitel 2 som forteller at Jesus kom fra himmelen og ned til oss og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Og Romerbrevet kapitel 8: 1-2 der det står at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Til slutt leste vi Rom. 10:10: ”Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.”
”Tror du dette?” sa jeg. ”Ja”, nikket hun, ”men jeg kan ikke bekjenne det. Da vil de kutte halsen over på meg.” Hun førte hånden som et sverd over halsen, da hun sa dette.
Vi blir stadig minnet om selvmordsbombere, kapringer, drap og annen kriminalitet. Finanskrisen kom nå i høst. Island er gått konkurs. Det er bare noen få personer der som har klart å skaffe seg kjempestore lån uten sikkerhet og dermed ført bankene inn i pengemangel og konkurs som de knapt kan komme ut av. Urettferdigheten tar overhånd. Noen få gjør seg rike mens andre blir fratatt det de har og ført ut i fattigdom.
Bibelen taler om at i de siste dager, og den tiden Menneskesønnen kommer igjen, vil bli en tid med frafall, en vanskelig tid da troen ikke blir lett å finne (2. Tim 3: 1-5). Men før Herrens dag, da han komme med sine hellige til jorden for å holde dom, skal Jesus komme i skyene for å hente sin menighet og de som døde i troen på Kristus (1. Tess. 4: 13- 18). Derfor kan alle som lever i troen på Jesus Kristus løfte blikket i dag, for forløsningen stunder til. Da skal vi for alltid være med han i herligheten. ”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var er borte.” (Åp. 21: 3b – 4)
Det er dette som er advent, og dette vi venter på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
